Til minne om...

Øynene kan smile, munnen kan le, men sorgen i hjertet kan ingen se.

De aller fleste vil i løpet av livet oppleve sorg. Noen mer enn andre. For enkelte går dette i bølger. I mange år kan en bokstavelig talt leve sorgløst, uten å måtte forholde seg til døden i det hele tatt. Så kan det komme måneder eller år der en flere ganger står ansikt til ansikt med døden ved at familiemedlemmer, venner, kolleger eller naboer går ut av livet.

Sorg kan være altoppslukende. Den tar tak i en og fortærer en med hud og hår. Sorgen er der hele tiden.  Morgen, middag, kveld, ligger den der som et klamt, ullent teppe som gir en kvelende fornemmelse. Den slipper ikke taket. Du klarer ikke å fri deg fra den, Den er en tyngde i brystet som presser på. Den blir som en boble. Du skulle ønske at du kunne våkne opp av det vonde marerittet, og tenke; dette bare var en drøm! Men nei, den slipper ikke taket. Hvis du i en brøkdel av et sekund glemmer den helt, kommer sorgen snart veltende inn over deg igjen. Slik er sorg. Den kommer i bølger.

En mamma som mistet sin baby skrev: – Forholdsvis tidlig, rundt to uker etter begravelsen, begynte jeg å føle et press fra omgivelsene om å gå videre og bli «normal» igjen. Om dette presset virkelig var der, eller om det var mest i mitt hode, vet jeg ikke. Men det førte i hvert fall til at jeg tok på meg en maske, en normal og smilende maske, og presset meg selv til å møte verden. Når folk spurte hvordan det gikk, så ble mitt faste svar at «joda, det svinger litt opp og ned, men det går greit», etterfulgt av et smil. Jeg følte så sterkt at det var dette folk VILLE høre, de ville ikke høre at jeg fortsatt slet.  

Jeg synes denne kvinnen gir oss en viktig påminnelse om hvordan nettverket rundt de etterlatte best kan opptre: Vis respekt og tålmodighet overfor de sørgende! Vis at du bryr deg, det er ikke så viktig at du sier så mye. Du skal ikke være en slags underholder som benytter enhver anledning til å avlede oppmerksomheten. Du klarer det kanskje for en stakket stund, men en mamma eller pappa som har mistet sitt barn, vil aldri kunne glemme. Tapet vil alltid være et åpent sår som aldri kommer til å gro helt. Sånn er det bare.

Men etter som tiden går, vil sorg-bølgetoppene avta, og intervallet mellom dem bli lengre. Men det hjerteskjærende vonde de opplevde, da de mistet et barn, vil de aldri kunne glemme. Små føtter satte virkelig dype spor…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *