Undervurder ikke barn

Jeg har tidligere vært litt i tvil om hvor riktig det er å ta små barn med på syning (likskue) og i begravelse. Har forestilt meg at dette kunne bli i tøffeste laget for de minste. Nå har jeg defintivt kommet til motsatt konklusjon: Ta barna med, men forbered dem på det de skal være med på.

Da Viktor døde, var bror, fetre og kusiner med på så vel syning som begravelse. Jeg merker nå, snart to måneder etterpå, at de neppe har tatt skade av dette. Snarere tvert i mot. De har alle et avslappet forhold til det som hendte. De ser på bildet av Viktor og nevner ham med navn: – Der er Viktor. Han er død. – Han er sammen med oldemor. – Han er i himmelen. osv. 

Da vi var sammen på graven hans i helgen, opplevde jeg barnebarnas væremåte som enkel, liketil og svært så naturlig. Det var ikke noe skummelt for dem å være med, sitte ved graven, ta på kosedyrene til Viktor, se på de andre barnegravene osv.

Da skjønte jeg at vi hadde valgt riktig, at søsken og søskenbarn hadde blitt informert om Viktors skjebne fra første dag. Jeg tenker fremover… Nå slipper vi all den energi-lekkasjen det ville ha vært om vi hele tiden måtte drive curling, dvs. styre unna enhver diskusjon som kunne røpe at vi voksne bar på en hemmelighet, at vi for alt i verden måtte skjerme de minste fra å få vite hva som hadde skjedd, at vi ikke kunne nevne Viktors navn, ikke snakke om ham, ikke markere bursdagen hans, ikke besøke graven mens søskenbarna var med, ikke snakke om ham mens foreldrene hans var til stede, osv. osv. Dette ville i lengden ha blitt utrolig slitsomt, en balansekunst som garantert ville ha endt med knall og fall. Det går nemlig ikke an å styre unna alt hele tiden, år etter år. Og hadde vi valgt et slikt regime; å fortie det som hadde hendt, ville det likevel ha kommet for en dag før eller siden. Det ville ha vært mye verre…! 

Nå bekymrer ikke dette oss et øyeblikk. Vi har vært åpne om alt. Det hele er blitt naturlig: Vi er her. Viktor er der. Det er bare en eneste ting vi mennesker vet med sikkerhet: En dag skal vi dø. Å dø er normalt. Verre er det ikke. Hvorfor skal vi da problematisere og mystifisere det…?