Til minne om...

I går satte jeg kronen på verket…

I går var det fire måneder siden lille Viktor døde. Bare åtte dager gammel. I går skjedde det mye i “Viktors hjørne”, minnehagen som jeg har anlagt for at det lille barnebarnet mitt aldri skal bli glemt. Bedet blir mer og mer blått, for å minnes den lille, praktfulle engelen som kom til oss, smilte blidt og vendte om…

I går satte jeg kronen på verket; en praktfull hagefakkel som passer perfekt i minnehagen. Den elegante fakkelen henter på forunderlig vis ut alle nyanser og sjatteringer som fins i fjellet , jorden og plantene i “Viktors hjørne”.

I går ble fakkelen tent. For å markere at dette var en spesiell dag… 


I går var også en spesiell dag på en annen måte. Fire måneder etter Viktors død, var det få som besøkte Minnehagebloggen. Er usikker på hvordan jeg skal tolke dette. Det kan ha vært en tilfeldighet som kan forklares med finvær og langfri. Men jeg er ikke sikker… Frafallet av blogglesere kan også ha andre årsaker…  


Da jeg begynte å blogge om det å miste et barnebarn, skrev jeg ganske tidlig at jeg ville gjøre dette til minnehagen står i full flor. Den dagen rykker stadig nærmere… Det er ikke blomster på alle plantene ennå, men det nærmer seg. De neste årene vil planteprakten bli enda mer påfallende og frodig. Men allerede nå er det store bedet iøynefallende blått. Det er praktfullt, enda penere enn bildene viser.

Jeg er glad i “Viktors hjørne”. Jeg synes om å gjøre det vakkert for vår lille engel. Jeg er også glad i bloggen min. Har fått mange faste følgere, flere “BloggAwards”, en rekke kommentarer og hyggelige muntlige tilbakemeldinger. Jeg har villet gi bloggen min det lille ekstra, det som kan skille “Minnehage” ut fra de fleste andre. Mottoet har vært “alle de andre er tusen, Minnehage er en…”

Dette blir ikke siste innlegg i “Minnehage”, men før eller senere må jeg treffe noen valg. Jeg kan parkere bloggen. La den eksistere i blogg.no sine arkiver i flere år fremover. Jeg kan fortsette å skrive, utvide horisonten til også å omfatte andre mellommenneskelige forhold. Eller jeg kan holde frem med å fortelle om hagen, vise hvordan den utvilkler seg fra uke til uke. I så fall har jeg gjort det som var intensjonen: Vise hva en minnehage kan være, hva som er bakgrunnen for den – og hvordan den vokser frem til å bli et usedvanlig vakkert sted… for et usedvanlig vakkert menneskebarn… som fikk et usedvanlig meningsløst og brutalt møte med livet….





Fotos: John Steffensen, juni 2011

5 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *