Til minne om...

Overdrevne forventninger?

Jeg har aldri vært hos psykolog med egne problemer, så jeg skal være varsom med å ha for sterke meninger om hvor hensiktsmessig slike konsultasjoner kan være. Jeg har forståelse for at det kan være godt å møte et menneske på nøytral grunn, en som ikke har skoene på selv, en som ikke er part i saken, en som kan se det hele fra utsiden…

På den annen side er jeg skeptisk til psykologer, kanskje først og fremst fordi enkeltmennesker synes å ha overdrevne forventninger om hva en psykolog kan utrette. Ta ikke en pille for alt som er ille, heter det. Dersom man tror at en psykologkonsultasjon alltid er løsningen, føler jeg at flere vil bli skuffet når det kommer til stykket. Livet er mer komplisert enn som så…

Jeg har i tankene at man gjennom en psykologkonsultasjon ofte er prisgitt mekanismer og menneskelige forhold som man ikke har kontroll over. Det er ikke sikkert at psykologens væremåte og håndtering av saken oppleves hensiktsmessig. Man får ikke velge selv på øverste hylle, man må ta den man får. Måneder med ventetid, og så kan det være at vedkommende du er blitt henvist til, er annerledes enn forventet og har en væremåte som kan gjøre vondt verre.

Likevel mener jeg at psykologhjelp i flere henseender kan være nyttig for mange. Psykologer kan bidra til at  sørgende får oppsummere sterke inntrykk og opplevelser, at de får sette navn på hva de har i tankene. Psykologen kan bidra til refleksjon, lytte til det man sliter med og plassere det der det egentlig hører hjemme. Noe kan man gjøre noe med, annet må man bare ligge – eller lære seg til å leve videre med.

Psykologen kan gi råd og veiledning til sørgende. De kan gi emosjonell støtte, lytte, stille spørsmål, samtale. De kan gi profesjonelle råd, bidra med sine kunnskaper, fortelle om hva man vet – rent empirisk – ut fra andre som har hatt tilsvarende opplevelser. En god psykolog har i kraft av sin profesjon kunnskaper om å møte mennesker i krise. Sakte, men sikkert, kan de bidra til å løse opp knuter som syntes umulig å få gjort noe med. Gjennom samtaler kan mennesker få hjelp til å få skikk på livene sine, få sortert ut problemene – og plassert dem der de hører hjemme.

Likevel er jeg litt skeptisk til psykologer generelt. De er bare mennesker… Jeg har i kraft av min profesjon vært i møte med psykologer for å samtale om tredjepersoners problemer og utfordringer; elever og deres foreldre. Med respekt å melde må jeg si at jeg ikke alltid har vært like imponert over det som psykologen har kunnet bidra med. Man hadde ikke noen trylleformel eller et fasitsvar i ermet…

Likevel er jeg helt på linje med det som en sørgende pappa en gang uttalte: – Jeg tror at om man ikke gjør alt helt riktig bestandig, så er det viktigste at man gjør noe… 

 

3 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.