Til minne om...

Det verste med legejobben…

Noen ganger har jeg sagt at i mitt neste liv vil jeg være lege. Men jeg vet ikke jeg… Det har sine sider det også. En ting er turnusordningen som sykehusleger arbeider etter, der de ofte er på jobb i 24 timersskift. Ikke skjønner jeg at de klarer å holde fokus over et så langt tidsrom! De får riktignok ta hvilepauser, legge seg nedpå litt, men ikke sjelden hender det at ØH-pasienter (øyeblikkelig hjelp) ankommer sykehuset, og da kan det fort bli mange og lange timers arbeid. En kirurg kan noen ganger måtte operere i timesvis etter å ha vært på vakt i nesten et døgn. Jeg skjønner ikke hva de er laget av, at de orker…! Ei heller at dette kan være noen forsvarlig ordning.

Når jeg likevel ikke er sikker på om jeg vil bli lege i mitt neste liv, hvis det i det hele tatt blir bruk for leger der, så er det ansvaret som blir anstøtsstenen min. Leger er mennesker de også – og mennesker er ikke ufeilbarlige. Alle gjør vi tabber. Ingen er feilfrie. Det er bare det at konsekvensene av en leges tabbe eller feilvurdering, noen ganger kan få tragiske konskevenser, resultater som ikke kan reverseres eller gjøres om igjen, om en aldri så mye hadde villet eller ønsket det. Gjort er gjort – og kan ikke ordne opp i det heller…

Det er nok en kalkulert risiko at det ikke alltid går som en lege har tenkt seg det, at en ikke lykkes med ethvert inngrep eller diagnose. Det verste i legejobben må derfor være å leve videre – vel vitende om at man ikke hadde noen heldig hånd med hvordan man håndterte enkeltsaker. Så derfor tror jeg at jeg betakker meg… Å studere medisin i mitt neste liv er utelukket. Jeg vil aldri komme til å orke arbeidspresset – ei heller det å måtte leve videre med konsekvensene av enkelttilfeller som en inni seg vet at en burde ha håndtert på en annerledes og bedre måte.

Hadde jeg bare gjort, hadde jeg bare skjønt, hadde jeg bare tatt signalene…

 

  

Én kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.