«Viktor er ett barn for mye som ikke fikk leve…»

I dag gir jeg ordet til «Solveig» som grundig og reflektert kommenterer blogginnlegget mitt i går; «Hvorfor gikk det galt med Viktor?». Jeg er så enig, så enig med deg, «Solveig»! Her er hva hun skriver:

«Jeg kjenner en stor klump i halsen nå, en gnagende fortvilelse over at dere skulle høre en slik uttalelse. Vanligvis går en fødsel bra, men når den ikke gjør det – er det vel nettopp det å redde barnet som står i livsfare, den standarden norsk helsevesen skulle higet etter? Jeg kan på ingen måter skjønne noe annet.

Når ble det allment akseptabelt å si at det er verre med flere keisersnitt enn at noen uskyldige små må bøte med livet? Jeg er sikker på at en nybakt mor og far som får høre, i ettertid, at keisersnittet sannsynligvis var unødvendig, ville fullt ut forstått legenes avgjørelse der og da, på bakgrunn av at fødselshjelperne var i tvil om babyens liv stod i fare. Men hva skal man si til en mamma og pappa som står igjen uten sitt barn, på grunn av innsparinger ved fødetilbudet eller på grunn av en inngrodd ide om at en vaginal fødsel alltid vil være det beste for mor og barn?

Man tror i dag at samfunnet har kommet langt, og at vi i Norge er i de tryggeste hender når vi velger å føde på et stort sykehus. Men allikevel dør eller skades helt friske barn underveis i fødselen, og først da får vi høre at det er faktisk forventet at noen barn dør eller skades. Det er da jeg spør om deres forventning blir en slags «hvilepute», en aksept for at det går feil i blant til tross for at fødselshjelperne kunne igangsatt tiltak før det var for sent?

Legene/jordmødre benytter ikke alltid dagens tekniske utstyr for å overvåke barnet i magen, og i verste fall later de som om signaler fra slikt utstyr ikke alltid er til å stole på (vet forresten at det er 50% sannsynlighet for de signaler som alarmerer om at noe er feil, sjelden er så alvorlig for barnet. Men dyktige leger bør da anvende annet overvåkingsutstyr for å bekrefte/avkrefte mistanke, før de avfeier muligheten for at barnet er truet.). Har ingen hørt at det er bedre å være føre var, og heller utføre ett eller flere keisersnitt for mye, for å være på den sikre siden. Eventuelle komplikasjoner ved et keisersnitt er infeksjoner, at barnet får astma osv. Dette er komplikasjoner som kan gjøres noe med, men som står i stor kontrast til at et barn dør under fødselen. Et barn som dør, vil alltid være ett for mye!

Jeg vet at sykehuset på Lillehammer, med fødselslege J. Nakling i spissen, etterlever føre var-prinsippet. Der vet fødeklinikken at en tilsynelatende normal fødsel plutselig kan bli alvorlig, de har tatt inn over seg den forventede statistikken, og forsøker å gjøre noe for å endre denne (bla. ved å tilby igangsettelse av fødsel mye tidligere enn andre sykehus, mor og far får være mer delaktige med sine ønsker, de overvåking nøye underveis i fødselen og gjør fortløpende vurderinger om evt hjelpetiltak trengs osv.)!

Huff, jeg vil aldri slå meg til ro med et helsevesen som mener at noen uskyldige barn må bøte med livet for at noen skal slippe et (stort sett udramatisk) keisersnitt for mye…

Mine tanker går til dere, som sitter igjen med mange spørsmål – og sannsynligvis vil svarene peke i retning av at hans død skyldes menneskelige faktorer…Viktor var ett barn for mye som ikke fikk leve. Han skulle ha vært hos dere i dag, og legen har ingen unnskyldning eller noe godt argument når hun sier at vi må forstå at noen menneskeliv går tapt, for det sier «statistikkene». Vel, jeg kan ikke skjønne annet enn at disse «statistikkene» bør brukes til forebyggende fødselshjelp, iherdige forsøk på å få en lysere statsistikk – og ikke som en stille aksept for at noen mammaer og pappaer ikke vil få med seg sitt barn hjem…

Solveig

Tusen takk, «Solveig», for at du skrev et så fint og velreflektert innlegg til bloggen min!  (JS)