Hvorfor gikk det galt med Viktor?

Ett er klart; uansett hva som skjer videre, får vi ikke lille Viktor tilbake. Han gikk ut av livet etter bare åtte dager, og til nå har ingen kunnet gi svar på hvorfor dette gikk så ille.

Jeg har tidligere antydet at jeg kommer til å fortelle mer om hvorfor Viktor ikke overlevde. Jeg har ikke villet forskuttere noe som helst, for først må vi ha flere prøvesvar. Haukeland sykehus antydet at dette ville ta henimot tre måneder. Den fristen rykker stadig nærmere…

Den foreløpige obduksjonen viste at Viktor var frisk. Vitale organer var intakte, og han skulle egentlig hatt alle forutsetninger for å kunne leve opp. Likevel gikk det fryktelig galt…

Hva som var den egentlige årsaken til dødsfallet, får vi trolig svar på om litt. I går viste jeg til «benteirenes» medfølende kommentar og kondolanse, hun som selv hadde mistet to barn, men som i ettertid hadde fått svar på hvorfor det gikk galt. Forhåpentlig vil også vi få et slikt svar. Jeg har like fullt en ubehagelig følelse av at Viktors død i bunn og grunn skyldtes menneskelige aspekter. Om det var slik, vil Helsetilsynets undersøkelse trolig gi svar på.

Det var i hvert fall mange signaler under Viktors fødsel som i seg selv indikerte at gutten burde bli forløst med keisersnitt. En valgte å overse en rekke indikatorer (etter min mening minst seks ulike forhold) som hver for seg eller sammen, burde tilsi at et operativt inngrep (dvs. keisersnitt) ville være fornuftig. Viktor var selvsagt ikke det eneste barnet  som har måttet oppholde seg i mors liv uten forstervann over flere dager. For mange går dette greit, men vi vet likevel om flere tilfeller der en slik langvarig, vektløs tilstand ikke har endt spesielt godt… 

Da en av legene på Kvinneklinikken i ettertid overfor mor beklaget at Viktors fødsel ikke gikk som forventet, og samtidig forsøkte å unnskylde seg med å si; at dette er sånt som hender fra tid til annen, og at en ved setefødsler aldri kan vite hvem som eventuelt ikke kommer til å klare seg, «så måtte vi ha tatt mange keisersnitt på KK dersom vi skulle ha reddet denne ene…!»

Jeg kjenner hårene reise seg på kroppen… Jeg merker at utsagnet trigger meg noe voldsomt. Jeg kan forsikre at jeg ikke er den eneste som har reagert kraftig på en slik arrogant måte å forholde seg til fødende på. Leger, jordmødre og annet sykehuspersonell vet inderlig godt at setefødsler ikke er bare-bare, og at komplikasjoner og ulike medisinske utfordringer kan forventes under og etter slike fødsler. Når en samtidig vet at KK er den fødselsklinikken i Norge som gjennomfører flest vaginale fødsler – og som praktiserer en ganske restriktiv politikk med tanke på keisersnitt, burde det kanskje være på tide å rette blikket ut over eget ståsted… Det kan umulig være så ille – eller bortenfor alle blåner – den praksisen som andre norske sykehus følger!

Mer om dette senere…