I hjertet han lever videre…

«En søt liten gutt, med vakre øyne.. En vakker engel! Min kondolanse og varme tanker går til deg og dine nærmeste.

Fint at du deler det med oss andre, det får meg til å stoppe opp og se meg rundt, og innse at livet ofte er urettferdig. Et etterlengtet barn kommer til verden, men forlater den for fort… Ufattelig trist.

Jeg vet at dette gjør vondt, og at savnet alltid vil være der. Jeg har to vakre små engler i himmelen. Håper dere får svaret, det fikk jeg…

I hjertet deres han lever videre for alltid…»

Dette var kommentaren som «benteirene» la igjen på bloggen min for noen dager siden, Det er så fint at mennesker en ikke kjenner, eller aldri har møtt, velger å bidra med sine livserfaringer i Minnehagen. Og «benteirene» er ikke den eneste som har fortalt om sine såre og vonde opplevelser på bloggen. Det aner meg at det er mange flere enn vi tror, som bærer på en traumatisk opplevelse knyttet opp mot uventede barnedødsfall. Og jeg tror at det er godt for dem som bærer på en slik sorg, noen ganger å kunne lette på trykket, enten ved å fortelle andre om hva de selv opplevde – eller trøste noen som nettopp har havnet i samme situasjon.

Lille Viktor er gravlagt i en barnelund, og han er ikke den siste babyen som er stedt til hvile der. Det ligger mange uendelig triste skjebner bak ethvert dødsfall, ikke minst når det er barn det dreier seg om. Å vandre på en kirkegård kan være en selsom affære. Hvis du ikke har gjort dette, vil jeg anbefale det. Studer de ulike gravene, noen meget velstelte med tente lys og friske, avskårne blomster. Andre med et overgrodd villniss, en skadet, skeiv eller gjengrodd gravstøtte. Og hvis den som hviler ved en slik forsømt grav, endatil har fått følgende tekst inngravert: «Dypt er du savnet!», og vedkommende bare har vært død i noen få år, synes jeg teksten står i grell kontrast til hvordan gravstedet presenterer seg etter så kort tid…

Det kan være mange grunner til at en grav blir «glemt» eller forsømt. Jeg vet selv om mennesker som aldri orker å besøke graven til en person som betydde mye for dem. Men om en ikke klarer å gå dit selv, kan vel andre hjelpe til…? Det kan være familie, venner, naboer – eller noen som blir betalt for å holde en grav velstelt og fin, f.eks. kirkevergen.

Og om du rusler rundt på en kirkegård, enn om du plukket en bukett markblomster for å legge på en grav som kanskje så litt stusselig ut… Kanskje kommer de pårørende dit en uke eller to senere og finner restene av en vissen, liten bukett? Da er det godt for dem å vite at noen har vært på graven, noen som har vist omtanke og omsorg. De vet ikke hvem, men de vet hva. Blomster var blitt lagt på graven, og det gjorde godt!  

Men det viktigste av alt, og som vi dessverre har så lett for å glemme i hverdagen, er å gi hverandre blomster mens vi lever…!