Blogg

Den beste støtten… Fins den?

Om et par dager er det to måneder siden Viktor ble født. Under normale omstendigheter ville den 26. i hver måned det første leveåret – bli feiret som en slags bursdag. Da ville Viktor ha fått litt ekstra oppmerksomhet. Det skal han fremdeles få!

Den 26. tenner vi derfor lys for Viktor i stuen, ved siden av det innrammete bildet der han ser på oss sammen med sin bror, sin kusine og tre fetre. Jeg føler virkelig at det å ha vært åpen om Viktors skjebne hele tiden, en frimodighet som mammaen og pappaen hans selv tok initiativ til, og la opp til allerede fra første dag, har vært en svært god hjelp til å bearbeide det hjerteskjærende, vonde som inntraff. Nå bruker vi betydelig mindre energi på det å drive «curling», dvs. styre unna alt som kan minne om – eller gi en assosiasjon til gutten. Fordi det hele tiden har vært åpenhet om dødsfallet, og at det på ingen måte har vært «farlig» å snakke om dette, har vi nå et mye mer avslappet forhold til traumet – og til Viktors mamma og pappa. Det gjør alt mye lettere i hverdagen!

Mange er usikre på hvordan de skal forholde seg til foreldre som har mistet et barn. Jeg skrev noe om dette i går også. Nettverket rundt de etterlatte har ofte problemer med å finne hvilken rolle de skal spille: Kan vi, eller bør vi snakke om det som hendte? Står jeg nært nok til å engasjere meg? Blir det forventet at jeg gjør dette – eller kan det oppleves som at jeg er påtrengende? Er det nødvendig at jeg tar initiativ? Kan det oppfattes som ren nysgjerrighet? (Det er forskjell på «nice to know» og «need to know».) Tør jeg nevne navnet på gutten? Kan det være at jeg kommer til å si noe som er sårende eller upassende? Hva er et fornuftig nivå å legge seg på – uten at de etterlatte føler seg invadert? Skal vi eller de etterlatte begynne å snakke om det som skjedde? Skal vi ta det opp allerede første gang vi treffes, eller gjør det vondt at jeg bringer hendelsen på bane? Skal jeg uttrykke tristhet – eller gjør det bare vondt verre?

Her er mange vanskelige problemstillinger som nettverket står stilt overfor i møtet med de etterlatte. Det fins ingen fasitsvar, bortsett fra at jeg tror at de etterlatte (f.eks. mamma og pappa som har mistet et barn), selv kan få lov til – og ikke minst ha rett til – å lære opp familie og venner gjennom å kommunisere med dem – om hva de ønsker, hvordan de har det, og hva andres initiativ kan gjøre med dem – eller for dem. 

Dette vil jeg skrive mer om i nær fremtid. Det store spørsmålet blir: Når ønsker de etterlatte å leve som normalt igjen? Når er de klare for dette? Og hvor mye skal nettverket rundt legge føringer for hva de etterlatte skal gjøre – eller ikke gjøre med sorgen sin? Dette kommer jeg tilbake til!

Ha en en hyggelig torsdag!

PS! Takk til alle dere som følger bloggen – og ikke minst til dere som kommenterer ulike innlegg. Det har kommet mange fine innspill. Derfor sjekk kommentarene også. Anbefales! 

Foto: John Magnus Steffensen 2011

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.