Det viktigste er å lytte
I går var det ganske mange som leste bloggen min… Faktisk dobbelt så mange som dagen før. Svært inspirerende! Flere skriver at de setter pris på min åpenhet om vanskelige tema. Jeg vil fortsette å være oppriktig. Venner, familie, kolleger, naboer og bekjente som stiller opp, trøster – eller er til stede for de etterlatte, bidrar til å dempe den negative virkningen av en krisehendelse.
Jeg mistet et barnebarn for snart to måneder siden. Det var et uventet og unødvendig dødsfall. Den endelige obduksjonsrapporten foreligger ikke ennå, men mer og mer heller i retning av at dødsfallet hadde menneskelige aspekter. Uansett vil vi aldri kunne få lille Viktor tilbake, men han skal leve videre i en hage full av minner; «Viktors hjørne». Det er dette jeg blogger om, og jeg ønsker å ta deg med i hvordan en slik minnehage blir til. (Les gjerne de andre «bloggeriene» mine…)
For de etterlatte, som f.eks. barnets mamma og pappa, betyr støtte fra omgivelsene alt. Det å bli sett og forstått av nettverket rundt, er på mange måter alfa og omega. Det vil oppleves som en dobbelt sorg om nettverket trekker seg unna, eller om støtten uteblir. Noen ganger kan etterlatte oppleve stort engasjement og initiativ fra familie og venner i dagene før og etter begravelsen. Det verste som kan skje er at disse menneskene sakte, men sikkert «tørker bort» – eller forsvinner. En støtte som tar slutt alt for tidlig, vil kunne oppleves som skuffende eller sårende. Nettverket rundt kan gjerne ha en formening om at «nå går vel alt så mye bedre», og så overlater man de etterlatte til seg selv, for livet må jo gå videre…?
Vi må ikke glemme at etterlatte ofte mangler energi til selv å ta initiativ. På den annen side er det ikke lett for nettverket rundt å være «tankelesere» heller… Derfor er det så viktig at de etterlate selv kan kommunisere hvilke behov de har, hva de trenger hjelp til, hva de savner, ønsker osv. Og for nettverket rundt; huske at noe av det beste en kan gjøre – er å være til stede eller ta initiativ – uten å forvente at man skal få noe igjen for det. Men det viktigste som familie, venner, naboer og kolleger kan gjøre, er noe så enkelt som å lytte. Vise interesse og ta seg tid til å høre på det som de etterlatte forteller, også om en har hørt det samme flere ganger før. Mer om dette senere…
Stine er en av dem som har kommentert innlegg på bloggen min. Hun har lurt på om jeg får gjort noe minnehagearbeid «i ruskeværet»? Til dette må jeg si; de siste dagene har himlens sluser vært åpne, og regnet har bøttet ned – og i dag våknet vi atter en gang til et snødekt landskap! Så Stine; denne uken har det skjedd lite i minnehagen… Men i helgen skal jeg fortsette – uansett vær. Føler at jeg tross alt er i rute.
Ha en hyggelig fredag! Takk for at du leser bloggen min 🙂