Til minne om...

La oss gi hverandre blomster mens vi kan

Det er hyggelig at folk kommenterer bloggen min og finner «Minnehage» interessant og nyttig. Noen synes det er bra at jeg skriver om et emne som kan være tabubelagt. Når sorg og død står på agendaen, er det flere som betakker seg, som ikke orker å forholde seg til temaet. Til tross for at dette er noe som alle er nødt til å face før eller senere…

Jeg tror det kan være godt å snakke om dette, og ikke skyve sorg og død under teppet som et ikke-tema. Derfor gleder det meg når jeg får mailer og kommentarer fra personer som synes at jeg omtaler emnet på en respektfull, verdig og varm måte. 

Jeg husker en gang i ungdomstiden en prest som gikk på prekestolen, gned seg i hendene, så ut over forsamlingen med et bredt glis og sa: «I dag skal jeg snakke om noe som dere alle sammen sikkert liker å høre, og som dere har forventninger til, nemlig døden!» Jeg husker innledningen særlig godt. Det gikk et støkk gjennom den unge forsamlingen. Tror nok de fleste opplevde dette som flåsete sagt. Men selv om mange reagerte negativt på prestens innfallsvinkel, og måten han gjorde det på, så måtte vi jo gi ham rett i at temaet angikk oss. Det er jo det eneste vi vet med sikkerhet; at vi alle en gang skal dø.

Likevel er det mange som skyver problemet foran seg. De vil ikke vite av det. Skulle ønske at enda flere tok seg tid til å stanse opp ved «Minnehage» og engasjere seg i temaet. Noen av mine såkalte «følgere» (eller faste blogglesere) har gjort dette og kommentert i «Minnehage». Det synes jeg er fint.

Sosiale medier viser til fulle hvor forskjellige vi mennesker er. Jeg har ikke engasjert meg særlig mye på Facebook. Det har liksom ikke vært min greie. Kan ikke skryte på meg at jeg har så mange venner der heller. Men når jeg ser hva enkelte forteller om på «veggen» i fjesboken, og hva mange bloggere skriver om blant annet i denne nettportalen, så blir det svært tydelig hvor ulike vi er. Det er forunderlig hvor opptatt enkeltindivider er innenfor sine respektive nisjer. De kan legge for dagen betydelig entusiasme og engasjement overfor ting jeg ikke kan skjønne er verdt å ofre en kalori på. Det er så uendelig mye fordummende fjas og tanketomhet rundt fordi. Mange farer med en harelabb gjennom livet, som en fjær i vinden flyr de lekende og lett av gårde, utenom enhver ubehagelighet. De vil ikke vite av det. Som livet selv. Eller døden.

Jeg har flere ganger sett døden på nært hold. Ikke bare det svært traumatiske, uventede og unødvendige dødsfallet til barnebarnet Viktor for vel to måneder siden, men også ved at andre nære familiemedlemmer, naboer, venner og kolleger har gått ut av livet.

Dødsfall oppleves forskjellig. Særlig sterkt er det når små barn er involvert, eller når unge mennesker blir revet vekk i sin beste alder. Ja, endatil godt voksne menneskers bortgang, som i våre øyne burde ha fått leve minst 20-30 år til, kan gjøre sterkt inntrykk på oss. Jo nærere vi står dem det gjelder, den eller de det rammer, jo sterkere inntrykk gjør det. Hvis vi i det hele tatt åpner opp for sorgen, og lar den synke inn… 

La oss ta vare på livet. La oss gi hverandre blomster mens vi kan! Det nytter ikke å stå ved en grav å gråte og angre på alt du ikke gjorde eller sa, mens du hadde hatt anledning til det. Da er det ubønnhørlig for sent…   

  

3 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.