Blogg

Når jeg ikke ser skogen for bare trær…

Det har bøttet ned i Bergen de siste ukene. Minnehagen har virkelig fått gjennomgå. Likevel har den klart seg forbausende bra. Ingen planter er ødelagt.  Jeg har tidligere skrevet om blomster som det aldri ble noe av. Ikke noe uvanlig fenomen, det skjer fra tid til annen, men svært irriterende like fullt.

Det er alltid kjekt å inspisere hagen en gang for dagen. Dette er noe jeg ikke har vært særlig flink til å gjøre tidligere. Faktisk har jeg hatt det så travelt, blant annet med luking og utvidelse av bed, nye prosjekter m.v., at jeg ikke har fått tid til å nyte blomsterprakten. Jeg har flere ganger stanset opp og humret for meg selv; vitsen med hage og vakre blomster er jo at en skal kunne nyte den! Har ofte bare fokusert på ugresset i bedene og satt i gang med luking umiddelbart, uten å sense de vekstene som jeg har betalt i dyre dommer for at de skal kunne glede meg. Det har noen ganger vært slik at det er gjestene som har gjort meg oppmerksom på hvor pent alt er, eller hvor vakker den blomsten som står der borte er… Da blir jeg nesten litt forlegen. Synes det er pinlig at jeg ikke har lagt merke til det selv…

Men dette med å ikke se skogen for bare trær, tror jeg er et menneskelig fenomen. Det kan i hvert fall overføres blant annet til helsevesenet. Om en pasient blir innlagt pga, av en brukket ankel, så vil ortopeden eller kirurgen utelukkende fokusere på den plagsomme foten. Om pasienten ved samme anledning klager over hodesmerter som kommer og går, eller halsbrann, hold i siden, endetarmsbesvær, ustabilt kne, hyppige neseblødninger osv., så er det liksom ingen interesse for de problemene. Nå er det ankelen det gjelder. Alt annet lukker en øynene for, ikke minst ørene…

Men det må være lov å ha flere tanker i hodet samtidig! Det er ikke bare ugress i bedene. Det fortjener på ingen måte all min oppmerksomhet. Det fins også planter der, vakre planter, praktfulle blomster. Men ser jeg dem…?

Tror jeg er blitt flinkere i år. Om det har med alder å gjøre, vites ikke. Men jeg er jo blitt eldre. Den slags glemmer en også i blant. Men det gjør ikke noe. En er nøyaktig så ung som en selv gjør det til….

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.