Respekt – hver på sin måte…

Forleden opplevde jeg noe som gjorde inntrykk og som gledet meg. To av barnebarna kom på besøk. De bor ikke i Bergen, så det går ofte noen uker mellom hver gang vi møtes. De kom løpende mot meg, rett i fanget, ga meg en klem – så hastet de videre. Den eldste av dem gikk rett bort til «Viktors hjørne», stanset opp og studerte blomstene. «Det er veldig fint, Beste!» sa hun etter litt. «Så masse fine blomster her er!»

Snart kom lillebroren etter. Også han stoppet opp, men treåringen hadde vel neppe det samme forholdet til blomsterprakten… Eller kanskje hadde han det likevel? Jeg la nemlig merke til at han, som er en liten kraftkar med sans for Byggmester BOB og Spiderman, og som noen ganger oppfører seg som om han skulle ha vært sistnevnte, også han viste respekt for minnehagen. Der han tidligere valset over det meste med nye Spiderman-stunts, viste han i løpet av de neste dagene tydelig respekt for minnehagen. Den var på en måte hellig. Han styrte alltid unna den. Ville tydeligvis ikke at noe skulle bli ødelagt der…

Forøvrig har det nå vært noen dager uten aktivitet på bloggen. Jeg har skrevet hver eneste dag siden oppstarten for over tre måneder siden. Oftest to innlegg for dagen. Etter hvert har jeg opparbeidet en trofast leserskare, såkalte bloggfølgere. Jeg fikk mail fra en av dem på fredag: «Nå har du skjemt meg veldig bort. Jeg leser bloggen din hver dag, men i dag var det ikke noe i Minnehage…» Jeg synes det er fint at jeg har fått stadig flere følgere på bloggen. Det er inspirerende! Tanken er å blogge om minnehagen helt til den står i full flor. Men jeg tror at bloggeriene vil komme noe sjeldnere og med en litt annen vinkling. Det som skjedde med lille Viktor opptar meg selvsagt, og jeg har også bragt videre andre foreldres tilsvarende erfaringer både med KK og med andre sykehus. Dette er viktige problemstillinger som Minnehagebloggen har vært med på å sette på dagsorden. Om det skal fortsette slik, eller om jeg foretar en kursendring, gjenstår å se.