Vanskelig å være støtteperson

Å være støtteperson for etterlatte kan være vondt og vanskelig, men også meget givende.  Særlig kan det være slitsomt og utfordrende å stå nært over tid. Men dette kan også ha positive følger. Ikke alltid er støttepersonen selv klar over hvor viktig ressursperson han eller hun er. Dette fordi de etterlatte ikke evner å sette navn på det som støttepersonen gjør for dem eller hjelper dem med. Derfor er det også viktig at de etterlatte signaliserer tydelig hvordan de opplever den støtten de får.

Familie, venner og arbeidskolleger vil ha ulik nærhet til de sørgende. Dette henger sammen med en rekke faktorer, alt etter hvor mye de har deltatt i ritualer, begravelse, syning, minnestund, vært tett innpå de etterlatte osv. Nettverket har ulik bakgrunnsinformasjon, og det kan også være forskjell på hvor mye de etterlatte lar nettverket slippe til. Dermed vil de ulike støttepersonene bruke varierende grad av energi og tid på å følge opp de sørgende.

En måte å hjelpe de etterlatte på, er at vennegruppen organiserer seg, at de fordeler det å være fysisk til stede.

Noen ganger tar støtten fra nettverket slutt for tidlig. De kan gjerne mene at «nå går det vel bedre..?» – uten at de kvalitetssikrer denne oppfatningen med dem det gjelder, nemlig de etterlatte. Dette blir hele tiden en balansegang. Det er også viktig at de etterlatte kommer seg videre, at de ikke blir værende i bølgedalen fordi de blant annet synes det kan være greit med all oppmerksomheten de får. De etterlatte må etter hvert rette blikket fremover og utover, de må nyorientere seg, begynne å leve livet igjen… Noe av dette trenger de hjelp til, resten må de finne ut av selv. Det siste er kanskje det beste….