Minnehagen får meg til å tenke…

I dag vil jeg først minne om et kinesisk ordtak som maner til ettertanke. Enda vi lever i en verden med en mengde tidsbesparende maskiner, får vi mennesker mindre og mindre tid. Mange jager hensynsløst og heseblesende på en stadig like misforstått og forgjeves leting etter lykken gjennom det å eie stadig flere ting.  Stopp opp litt og lytt til den kinesiske filosofens tanker: 

«Om du vil være lykkelig en time, så drikk deg full.

Om du vil være lykkelig en dag, så gift deg.

Om du vil være lykkelig resten av livet, så skaff deg en hage…»

For meg er det å jobbe i minnehagen god terapi. Det gir meg ikke Viktor tilbake, men arbeidet oppleves som meningsfylt. Det får meg til å tenke, tenke på de som har den største sorgen; nemlig mamma og pappa som mistet sitt barn. Jeg forsøker å sette meg inn i deres situasjon. Jeg tenker på ting jeg har erfart, ting jeg har lært, ting jeg har hørt…

Hvor vondt ville det ikke vært dersom de etterlatte følte at venner, naboer, familie eller kolleger trakk seg unna? At støtten de hadde trodde de skulle få, uteble – eller ikke ble slik som de hadde forestilt seg? Og hvor vanskelig ville det ikke ha vært å føle på at en hadde behov for støtte, uten å vite hvem en kunne forvente støtte fra – eller hvordan en skulle få andre til å forstå at en hadde behov kontakt, samvær eller hjelp?      

De som sørger over et mistet barn, mangler ofte selv energi til å ta initiativ. De kan lett føle apati; Hvem kan en snakke med…? Hvordan går en frem for å kunne formidle sine behov…? Er det lov å si det en virkelig føler…? Orker en å forklare alt en går og tenker på…? Hva om den som en åpner seg for, ikke har tid eller ork til å høre på…? Når er det akseptabelt at etterlatte begynner å gå ut, leve normalt igjen…?

Det kan være lett å ty til floskelen; – Jeg forstår hvordan du har det, hvordan du føler…!  Men… med hvilken rett kan du påberope deg at du vet hvordan de etterlatte har det? Du har jo selv aldri vært i deres situasjon… Jeg skjønner det er godt ment, men det er ikke sikkert at de som bærer på sorgen, føler at du er i nærheten av å forstå hvor utrolig vondt og vanskelig de har det.

Derfor: Vær ikke redd for å uttrykke din usikkerhet. Det beste du kan gjøre, er å si det slik du føler. Fortell de etterlatte: – Jeg aner ikke hva jeg skal si, eller hva jeg kan gjøre for dere… Men hva har dere mest behov for…? Hva er det beste jeg kan gjøre…?