Til minne om...

Søndagen jeg aldri glemmer…

 

Jeg kjente hårene reise seg på kroppen…

Det fór ilinger gjennom ryggen…

Hadde det utrolige skjedd…?

Var vi virkelig blitt bønnhørt…?

Søndag 30. januar våknet Viktor opp etter å ha blitt holdt sedert (i dyp søvn) i fire døgn. Oppvarmingen fra 33,4 grader hadde pågått i over et halvt døgn. Nå slo Viktor sine vakre, mørke øyne opp – og tittet på oss, fulgte oss med øynene…  (bildet).  Vi kjente en usigelig glede og et gryende håp… Skulle vi få virkelig får beholde ham likevel… mot alle odds?

Jeg glemmer aldri den søndagen, da et gryende håp ble tent – og alt så ut for å gå vår – og lille Viktors vei.

Men gleden skulle snart bli snudd til bunnløs fortvilelse…

 

 

Foto: John Magnus Steffensen 2011

6 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.